Skildrer et helt samfunn

Foto: Liv Aarberg.














I romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet blir et helt samfunn beskrevet i detalj. Forfatter Eivind Hofstad Evjemo lar alle komme til syne.

Til tross for at Evjemo er en forholdsvis fersk romanforfatter, har han allerede mottatt en utmerkelse for et av sine verk. I 2009 mottok han nemlig Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman, Vekk meg hvis jeg sovner. Hans andre roman, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet, ble utgitt i 2012. Norsk kritikerlag nominerte romanen til Ungdommens kritikerpris, en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur.

I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet blir leseren kjent med en norsk kommune. Den fiktive kommunen skildres i detalj. Nesten alle kommer til syne og får beskrevet deler av sine liv. Selve samfunnet står sentralt. Det er et stort fokus på hverdagslige hendelser og livet bak fasadene. Bussjåføren, sykepleieren, rektoren, elever, kultursjefen og kronprinsen er bare noen av de som er i rampelyset. Selv om et helt samfunn blir utforsket og skildret, er det spesielt fire personer leseren blir kjent med. I hovedsak følger vi en familie, hvor faren Roy og sønnen Aksel er hovedkarakterene. Vi følger også Kjersti, som er primærkontakt for den utviklingshemmede jenten Siri.

Eivind Hofstad Evjemo har skrevet romanen i fugleperspektiv. Han forsøker trolig å få frem hvordan livet kan gå sin gang i en norsk kommune. Evjemo viser hvordan et samfunn kan være bygget opp og hvordan tiden endrer menneskeliv. Selv om Evjemo på mange måter undersøker et samfunn i sin roman, kan mye tyde på at han også har et budskap å formidle. Romanens tittel indikerer muligens at Evjemo har et ønske om at vi alle bør bli bedre medmennesker. Han etterlyser kanskje et samfunn hvor alle mennesker tar vare på hverandre, uansett hvor lang avstand det måtte være mellom dem. I så måte går det kanskje an å si at romanens hovedtema er fellesskap. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er gjerne en hyllest til de som faller utenfor samfunnet. Det er ikke utenkelig at forfatterens prosjekt går ut på å vise at også «den stygge andungen» fortjener å bli verdsatt.

Hvis man tar utgangspunkt i at dette er Evjemos prosjekt, kommer i så fall dette tydelig frem gjennom noen av hovedkarakterene. Den utviklingshemmede skoleeleven Siri sliter på mange måter med å finne sin plass i samfunnet. Selv om hun blir godt tatt vare på av den omsorgsfulle primærkontakten Kjersti, fremstilles hun til tider som et frustrert individ. Evjemo viser hvordan livet til en utviklingshemmet person kan være. Siri kan nok karakteriseres som en troverdig karakter, først og fremst fordi hun er stereotypisk. Hun skiller seg i liten grad ut i forhold til det inntrykket man har av utviklingshemmede personer. Til tross for funksjonshemmingen, har Siri mange gode egenskaper. Hun viser mot og viljestyrke når hun opptrer med sang foran kronprinsen og resten av skolen. Siri åpner munnen og begynner å synge foran en stor forsamling. «Hun holder rundt mikrofonen, helt rolig, mens stemmen hennes bærer ut i rommet; fyller hvert et hjørne, fra biblioteket til kopirommet, til kantinevaskeriet, helt til det innerste bæres den», skriver Evjemo.

Siris primærkontakt, Kjersti, har nok en annen funksjon enn Siri. Kjersti er nok ikke en del av samfunnets svake grupper. Hun fremstilles som en attraktiv kvinne med et vellykket utseende. I motsetning til Siri, virker Kjersti som en alminnelig person som mange kan identifisere seg med. Hun er forholdsvis normal i væremåten, og er et typisk hverdagsmenneske. Kjersti er også en dynamisk karakter, først og fremst fordi hun endrer seg i løpet av handlingen. Hun fremstilles for det meste som en troverdig, omsorgsfull og ekte person. Etter hvert avslører hun imidlertid sine mørke sider. Hun viser nemlig tyvaktige og umoralske tendenser når hun stjeler andres gjenstander fra en garderobe. Når karakterene er dynamiske, bidrar ofte det til at romanen blir det samme. Innledningsvis virker Kjersti som en relativt forutsigbar karakter. Derfor overrasker Evjemo leseren ved å la henne bli kjeltring.

En av de andre hovedkarakterene, Roy, er nok også en karakter enkelte kan kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Han sliter med selvbildet, og forsøker desperat å finne en bekreftelse på at han faktisk eksisterer. Roy har vanskelig for å komme i kontakt med sine egne barn og har på noen måter falt utenfor samfunnet. Han sliter med å passe inn, så jeg kan nok tillate meg å si at han har manglende sosiale egenskaper. Hvem som helst kan komme i en slik situasjon. Derfor kan nok Roy karakteriseres som en troverdig karakter som det kan være lett å identifisere seg med. I likhet med Siri, er også han et eksempel på en person som gjerne ikke blir akseptert av samfunnet i like stor grad som andre.

Selv om det finnes andre kommuneromaner, går det nok an å si at Evjemo er forholdsvis original i sine miljøbeskrivelser. Det er alltid en fare for at beskrivelsene kan gli over til å bli klisjéaktige og uoriginale. Dette er nok ikke tilfelle i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. På mange måter bryter nemlig romanen med leserforventningene. Hvem skulle tro at det gikk an å skildre frosten på ambulansehelikopterets rotorblader? Miljøskildringene er kreative og kommer på mange måter som en overraskelse for leseren. Siden de utallige skildringene av samfunnet har en hensikt, blir de også interessante. Man kan også slå fast at skildringene av hverdagshendelsene er originale.

For mye skildring kan som kjent være en svakhet som skaper en langsom tekst. Selv om Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet inneholder en rekke skildringer, vil jeg ikke si at det svekker romanen. I forhold til forfatterens prosjekt er nemlig skildringene nødvendige. Det er vanskelig å beskrive et samfunn i detalj uten omfattende skildringer. Derfor beriker de romanen i stedet for å svekke den. Handlingen har også tydelig fremdrift. Leseren får hele tiden vite noe nytt, og ingenting oppleves som overfladisk. Mange av setningene er også svært korte, samtidig som de er skrevet i presens. Setningene «Han tar en karamell allikevel. De ler», bidrar til å øke tempoet. Språket er lettflytende og originalt. Setningene er verken for lange eller for korte. I forhold til det som muligens er Evjemos prosjekt, er det også naturlig at språket er refererende. Han beskriver samfunnet slik han ser for seg at det er. Setningene «Stillheten i gatene. Råkjørerne passerer på hovedveisbeltet utenfor sentrum» er beskrivende, forståelige, tydelige og byr ikke på mye motstand.

Totalt sett kan nok Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet regnes som originalvare, først og fremst på grunn av de detaljrike skildringene. Det kommunale står i fokus, og samfunnet blir beskrevet fra et fugleperspektiv. Evjemo lar alle komme til syne. Det er rom for alt.

Det indre raset

Foto: Leif Harboe, Flickr.

En ung gutt reagerer med raseri, sinne og vold når foreldrene hans blir drept i et digert snøskred. Isberg viser hvordan personlige tragedier kan påvirke mennesker.

Lars Ove Seljestad debuterte litterært i 2005 med romanen Blind. Debutromanen ble en stor suksess. Siden debuten har han gitt ut flere romaner. Den ferskeste på markedet, Isberg, ble utgitt i 2012. Norsk kritikerlag nominerte romanen til Ungdommens kritikerpris, en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur. Seljestad skriver hovedsakelig på nynorsk.

Romanen handler om en 16-årig gutt ved navn Andreas. Han mister begge foreldrene sine når et enormt snøskred jevner huset deres med jorden. Gjennom ulike scener følger vi livet hans etter den dramatiske hendelsen. Samfunnet rundt ham forsøker å uttrykke sin medfølelse, men Andreas svarer med raseri, sinne og vold. Han nekter å akseptere at foreldrene har blitt revet fra ham, og går tilsynelatende inn i en forsvarsposisjon. Andreas forsøker å overbevise både seg selv og resten av samfunnet om at «alt er helt vanlig».

Det finnes ikke et fasitsvar på hvilket budskap Seljestad ønsker å formidle med Isberg. Han har gjerne ulike intensjoner med den ferske romanen. Man kan i hvert fall slå fast at boken viser hvordan personlige tragedier kan endre og påvirke mennesker. I begynnelsen virker hovedkarakteren, Andreas, som en alminnelig skoleelev i sjokk. De utallige raseriutbruddene gjør imidlertid at han etter hvert virker som en person med psykiske lidelser. På slutten av historien blir han også forvandlet til en brutal voldsmann. Isberg viser hvor mye skade naturkatastrofer kan forårsake. Seljestad forsøker kanskje å få frem at det er lite man kan gjøre når naturkreftene setter inn støtet. I slike situasjoner blir mennesker små.

Andreas er den eneste karakteren leseren blir ordentlig kjent med. Han er historiens protagonist. Andreas kan nok ikke karakteriseres som en troverdig karakter, blant annet fordi det er vanskelig å identifisere seg med ham. Det er normalt å bli preget over familiære dødsfall. Det kan forårsake både angst og depresjon. Andreas' tilfelle er imidlertid ekstremt. Han reagerer med raseri, sinne, vold og en avsky for resten av samfunnet. I hans øyne er alle vemmelige og verre enn ham. Andreas' ustabile væremåte gjør ham imidlertid til en uforutsigbar karakter. Leseren vet aldri hva han kan finne på. Det gjør at spenningsnivået opprettholdes. Dessuten blir det underholdende og engasjerende.

Andreas er en dynamisk karakter som endrer seg gjennom handlingen. Han går fra å være en alminnelig skoleelev til å bli en brutal og hensynsløs voldsmann uten moralske stoppmekanismer. Andreas har heller ikke særlig mange egenskaper. Gjennom hele handlingen fremstilles han som en person som ser negativt på samfunnet rundt seg. Han klarer tilsynelatende ikke å forstå at resten av samfunnet kun ønsker å hjelpe ham med å komme seg ut av uføret. Han er ikke selvkritisk og viser dårlige refleksjonsevner.

Ved flere anledninger kan det virke som Seljestads miljøskildringer finner sted for å illustrere hvor hjelpeløs Andreas faktisk er etter å ha mistet både foreldre og hjemsted. Miljøet rundt ham beskrives i mange situasjoner som stort og mektig, slik at Andreas virker liten. Når han skal gå inn i hotellet som kommunen har sikret ham plass i, understrekes det hvor enorm hotelldøren er. «Frå trappa ser eg gjennom det store vindauga. Inn i matsalen. Det er der inne, inst i den store matsalen, at kommunen har rigga seg til med krisesenteret sitt», skriver Seljestad. Beskrivelsen av hotellrommet gjør også at Andreas virker puslete og liten. «Det er mange gonger så stort som gutterommet mitt heime i kjellaren hos mor og far.» Vinduene beskrives som «digre». Mange av miljøskildringene er også svært detaljrike og overraskende, noe som gjør de originale. Skildringene bryter med leserforventingene.

Noe av det som kan være kritikkverdig med Isberg, er alle gjentakelsene. Romanen inneholder hele sider som kun er en gjentakelse av noe som allerede har kommet frem. I verste fall er dette noe som kan skape irritasjon hos leseren. Til tider er det nok for lite fremdrift, selv om de utallige gjentakelsene naturligvis er brukt som et bevisst virkemiddel fra Seljestads side. Ved en rekke anledninger blir de frustrerte tankene til Andreas gjentatt i det uendelige. Selv om det til tider er for lite fremdrift, er gjentakelsene på en annen side nyttig fordi de forsterker inntrykket av hvor vanskelig Andreas har det.

Det bør også nevnes at mange av Seljestads setninger er korte, samtidig som de er skrevet i presens. Dette er noe som øker tempoet i handlingen. De lyriske skildringene av naturkreftene er et godt eksempel på dette. Setningene «Raset går. Raset slepper seg. Kjenner ingen annan vilje enn sin eigen. Legg under seg alt det møter. Knuser all motstand. Splintrar alt. Trykket det flatt. Feiar til sides hus og tre. Bryt det ned» bidrar ikke akkurat til å svekke tempoet.

Språket er lettflytende, direkte og muntlig. Innholdet kommer tydelig frem gjennom et språk som ikke kan regnes som ugjennomtrengelig. Språket gjør romanen lettlest, samtidig som de overraskende og detaljrike skildringene gjør det originalt. Når Andreas skal låse seg inn på hotellrommet, skildres for eksempel hendelsen på følgende måte: «Med den store hotellnøkkelen låser eg meg inn på rommet. Den store gylne nøkkelen sklir friksjonslaust inn i det passande holet i døra. Problemlaust søkk han inn i det blanke nøkkelhodet. Som smurt glir den lange riflete romnøkkelen på plass der han retteleg hører heime. Romnøkkelen botnar i det glatte nøkkelhodet. Eg vrir rundt. Trykker ned dørtrykkerten og skyv døra open.»

Isberg er en lyrisk, voldsom og intens roman. En ung gutts sinne og ustabilitet er en viktig del av handlingen. Romanen forteller om en gutts sorg, og viser hvordan personlige tragedier kan påvirke mennesker. Seljestad bruker besjeling som et virkemiddel for å få frem hvor brutale og hensynsløse naturkreftene kan være. Isberget er tillagt taleevne i romanen. «Med kjempekattklør flerrar eg menneskehusa. Hiv dei på fjorden. Tek frå dei det syltynne laget av sivilisasjon. Som om menneskehusa er trygge for meg. Som om menneskas heimar kan stå imot mi kraft», sier isberget. Når naturkreftene setter inn støtet, blir mennesker små.

Veien til lykken

Foto: Siv-Elin Nærø, Flickr.

Det er ikke alltid like enkelt å finne meningen med livet. I Vigdis Hjorts ferske roman, Leve posthornet, hjelper EUs tredje postdirektiv hovedpersonen med det.

Romanen handler om kommunikasjonsrådgiveren Ellinor. Det er tydelig at hun har mistet grepet om tilværelsen. Hun fremstår som deprimert og sliter åpenbart med å finne sin rolle i samfunnet. Når en kollega forsvinner, blir Ellinor nødt til å overta jobben hans i de postansattes fagorganisasjon, Postkom. Vendepunktet for Ellinor skjer i forbindelse med dette jobboppdraget. Hennes arbeidsoppgaver går blant annet ut på å lære de postansatte om media, makt og politikk. Ellinor skal være med å bidra til at EUs tredje postdirektiv ikke blir innført.

En romanforfatter kan ha mange ulike intensjoner med en bok. De har imidlertid som oftest et overordnet budskap å formidle. I Leve posthornet forsøker Vigdis Hjort muligens å få frem at man i enkelte tilfeller blir nødt til å slite for å finne meningen med livet. Når hovedkarakteren, Ellinor, finner dagboken sin fra året 2000, anser hun sine egne notater som meningsløse. Dermed må hun gjennomgå en kamp for å komme seg gjennom depresjonen og finne veien til lykken. Hovedpersonen gjennomgår en prosess. I begynnelsen er hun en fortvilt kvinne som lever et inautentisk liv. I arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv, virker det imidlertid som Ellinor tilpasser seg samfunnet i større grad enn tidligere. Slik jeg tolker det, kan dette være noe av Vigdis Hjorts prosjekt. Hun ønsker trolig å vise at veien til lykken kan være lang.

Hjort benytter seg av mange virkemidler for å formidle budskapet. Innholdet kommer frem gjennom både karakterskildringer og miljøskildringer. Ellinor virker som en realistisk og troverdig karakter, i den forstand at hun kan være lett å identifisere seg med for mange. Mange har nok opplevd å være deprimert og utbrent til en viss grad, selv om Ellinors tilfelle er forholdsvis alvorlig. Hun er en dynamisk karakter, siden hun gjennomgår en utvikling og endrer seg i løpet av handlingen. Ellinor har mange ulike egenskaper. Selv om hun i begynnelsen virker fortapt og utkjørt, klarer hun å kjempe seg tilbake på riktig spor. Dette viser at hun har en form for indre styrke.

Når det gjelder miljøskildringer, så bruker Hjort de på ulike måter. Ved flere anledninger finner miljøskildringene sted for å illustrere hvor monoton karakteren opplever tilværelsen. Når Ellinor sitter foran datamaskinen med noe arbeid, blir for eksempel rommet beskrevet som tomt, mørkt og ensomt. Når denne miljøskildringen finner sted, er fortvilelsen hennes på det verste.

Romanen har en førstepersonsforteller. Dette gjør naturlig nok at leseren kommer enda tettere på hovedpersonen. Det går nok an å si at Vigdis Hjort bruker et språk som bidrar til å forsterke budskapet. Ved hjelp av det lettflytende språket, klarer hun å formidle hvordan hovedpersonen har det i de ulike stadiene. Ellinor går fra å være fortvilet til å finne meningen med livet. Handlingen har mye fremdrift, og konflikten er tydelig.

Vigdis Hjorts roman er både politisk og personlig. Den handler blant annet om livsspørsmål, ensomhet og engasjement. Hjort skal også ha ros for å være svært original. Det er ikke mange som har mot nok til å skrive en roman om EUs tredje postdirektiv. Dette er tross alt ikke et tema som mange engasjerer seg i. Hjort appellerer heller ikke til leseren ved å basere en roman på postdirektivet. Hun treffer imidlertid blink når det gjelder å være original og skille seg ut. Samtidig har hun skapt en hovedperson som det er vanskelig å glemme.

En roman om vennskap

Foto: Finn Ståle Felberg, Flickr.

Dersom man er på jakt etter en roman om vennskap, kan Jeg nekter anbefales. Forfatter Per Petterson skildrer forholdet mellom to tidligere kamerater i sin ferske roman.

I Jeg nekter treffes de tidligere kameratene Tommy og Jim tilfeldig på en bro i Oslo. En gang hadde de vært som Knoll og Tott, men nå hadde de ikke sett hverandre på 35 år. Mye hadde naturligvis endret seg siden da, og i romanen får man innblikk i hva. Ved hjelp av avstikkere tilbake i tid viser Petterson hvordan hovedkarakterene Tommy og Jim var uatskillelige gjennom oppveksten. De vokste opp i et lite bygdesamfunn i nærheten av Oslo på sekstitallet.

Romanen viser hvordan personer kan endre seg gjennom et liv, og dette er noe av det som gjør romanen fengende og appellerende. Det meste tydet på at Tommy ville ha en mørk fremtid, mens Jim ville gjøre suksess. I barndommen var Tommy nemlig offer for en voldelig far, og familien ble tidlig splittet. Selv om han hadde et dårlig utgangspunkt for fremtiden, var det han som ble suksessfull. Da Tommy og Jim møtes på broen etter 35 år, illustreres dette. Mens Jim jakter på middag med fiskestang og fillete klær, kommer Tommy kjørende i en skinnende Mercedes. I nåtid er Tommy en vellykket forretningsmann, mens Jim sliter med sykdom.

Per Petterson ble i november tildelt Bokhandlerprisen for Jeg nekter, og det er ikke overraskende. Romanen er spesiell, og tar utgangspunkt i noen karakterer som det er vanskelig å glemme. Tommy og Jim har interessante personligheter. Jeg nekter er en bok om vennskap og fellesskap. Den viser også at det ikke nødvendigvis er de med best utgangspunkt som seirer. Som en del av juryklassen ved Nordahl Grieg videregående skole i Bergen skal det leses åtte bøker, og jeg angrer ikke på at Jeg nekter ble den første.